På langtur uten trening

Matpause i Kudalen. Ingen tabber med hensyn til ernæring denne gangen

Det sies at man lærer så lenge man lever. Da er i såfall jeg unntaket som bekrefter regelen. Det er mulig det gode været bør ta litt av skylda, men egentlig ikke. En lang serie av lite gjennomtenkte valg nødvendigvis tilskrives mannen oppå skia. Eller menn oppå skia. Jeg mistenker at middelaldrende menn er overrepresentert.

Det starter med at jeg omtrent fryser meg fordervet over Skjelbreia og Våja. Det var 12 minus på Saga da jeg kom. Innerst inne burde jeg visst at det ikke er uvanlig klokka 08:15 en klar morgen midt i mars. Løsningen er innlysende: høyt tempo! Jeg kaster meg over stavene og pigger uten et eneste fraspark hele veien til Hovsvåja. Smart.

Oppover bakkene mot Øvervåja er det heldigvis bakglatt nok i noen isete partier, slik at tempoet reduseres naturlig. Pusten roer seg. Jeg velger til og med å gå kaloribesparende diagonalgang i terreng der det ellers er mulig å stake litt. Jeg tar nok en voksen avgjørelse og prioriterer sikkerhet ned Kastelia, i bunn og grunn er jeg inne i en god stim nå. Den gode trenden fortsetter til Sjosætra og derfra rundt Stråtjernene mot Steinsjøen og Sagvollen. Denne gangen har jeg med både matpakke og termos med Earl Gray og honning, det er på dette tidspunktet åpenbart at jeg har lært av tidligere fadeser. Til overmål tar jeg en god pause på Sagvollstallen og setter til livs 1,5 kopper te.

I ensom majestet, og ved altfor godt mot på Sagvollstallen

Det er rart hvordan suksess kan gå til hodet på en stakkar. Etter den opprinnelige planen skulle jeg nå snu og gå samme veien tilbake. Men det var lite snø og issvuller langs Steinsjøen, så jeg tenker at det kunne vært gøy å gå løypa på andre siden av sjøen. Denne beslutningen setter i gang et skred av tanker, som alle kretser rundt ett sentralt tema: Denne turen er ikke lang nok.

Tilbake på Sjosætra er formen fortsatt upåklagelig, så kursen settes mot Ullvildsdalen og Grunntjernet. Det er lenge siden jeg har gått der, tenker jeg, og jeg begynner så smått å leke med tanken om å spise matpakke på toppen av Skjerveknatten. Såpass alvorlig er det. I bakken opp fra Grunntjernet får jeg en påminnelse om at formen kanskje ikke er like upåklagelig som jeg innbilte meg, og det starter en tankeprosess i forhold til alternative ruter. I mørke stunder er jeg villig til å slippe meg ned Skardbrennvegen og få turen overstått.

Etter en pause i sola ved Gullentjernet, der jeg har lagt på fire lag med Rode Multigrade, kjenner jeg kreftene vende tilbake. Matpakke på Skjerveknatten skrinlegges, men det blir å regne som tap av ansikt å ta minste motstands veg. Ny plan er matpakke ved Kudalsutsikten, og med godt feste er det fristende å lange ut litt ekstra rundt Kobberputtene, og videre oppover bakkene mot Kobbermyrene. Det ender i stamping og blikket ned i snøen. Over toppen er bena som kokt spaghetti og skiene oppfører seg som trassige tenåringer nedover bakkene. Det er godt å få av seg skiene ved Kudalsutsikten.

Det var godt å få av seg skiene ved Kudalsutsikten

Etter 2,5 tekopper og fire brødskiver er den siste i en rekke dårlige beslutninger fattet: Denne turen blir over tre mil, hvis jeg legger inn Skytenrunden i stedet for å gå strake vegen. Det er enkle kilometer. Paddeflatt. Tre mil må være minstekravet.

Earl Gray med honning. Tydeligvis et drivstoff for dårlige avgjørelser

Turen ned til Hovsvåja går ganske fint, sikkerheten prioriteres fortsatt – men det tar på å ploge. Mye mer enn ned Kastelia for et par timer siden. Jeg slipper meg ned på Våjaisen og setter kursen østover. Langt foran meg ser jeg en skiløper. Jeg tror først at den går i motsatt retning av meg, så jeg prioriterer å se bra ut teknisk, og staker kraftig utover. Da jeg nærmer meg, skjønner jeg at skiløperen faktisk går samme vei som meg selv. Det er bare ett spor, og jeg må legge meg ut til venstre og ta noen ekstra imponerende stavtak. Og det er akkurat da jeg kjenner det strammer seg på baksiden av overarmene. Triceps. Krampe.

Resten av turen over isen er en ynkelig forestilling. Langs Skyten er det dessuten ispilkere, fotgjengere og to med sparkstøtting, alle er vitne til mitt patetiske forsøk på å se ut som en uberørt milsluker. Krampetendensene går over i en sur murring, så det er fortsatt mulig å pigge på et vis. Litt før Tangesundet kryper jeg til korset og begynner med fraspark. Det er farlig lite smøring igjen under skiene, men det går såvidt. Jeg kommer meg forbi noen flere fotgjengere og karrer meg omsider til lands ved Kjørstua.

Dette historien skrives for minne middeladrende menn som meg selv på at det er mulig å bli klok av skade. Men sannsynligvis ikke.