Dette var en pussig tur. En tur helt uten en plan, men som likevel ble et lite eventyr av opplevelser i et (for meg) nytt område.
Med lilla klister under skia, og kun en mobiltelefon og en boks snus i jakkelomma var det lite som lå til rette for en firetimerstur. Men føret var godt og skiene flyttet seg overraskende greit bort til toppen overfor Minnerstua. Der ble jeg stående å kikke på hogstfeltet og fant ut at det kunne vært interessant å kikke etter en link herfra og over til vegen fra Minnerstua mot baksiden av Kampen.
Da Minnerstuvegen sluttet, slo det meg at det kunne vært gøy å se hva slags terreng det var videre innover langs hundekjørerløypa mot Grautbrudalen. Det viste seg å være en flat og lettgått trasé, og da kunne jeg like gjerne krysse Oppdalslinna og se hvordan løypa var videre derfra. Etter fem hundre meter kom jeg til vegkrysset Gullerud. Ett skilt viste «Svartåsen 1,6 km», og jeg kom til å huske at Svartåsen hadde blitt nevnt i rosende ordelag i en eller annen sammenheng.
Opp Minnerstuvegen, men rundt svingen flater det ut på furumo og myr innover mot Grautbrudalen I åpent terreng langs Minnerstuvegen Endeplass for Minnerstuvegen, med snaut halvannen kilometer lett terreng igjen før man kommer til Grautbrudalen Grautbrumyra vest for Oppdalslinna Øståsen skiløyper har satt opp skilt på begge sider av Oppdalslinna ved Grautbrudalen Vegkrysset Gullerud i Grautbrudalen Langs Langvatnvegen i dovne stigninger mot Svartåsen Her krysser blåmerket sti fra Svartåsen og Høvra Langvatnvegen Værbitt og sliten informasjon på Svartåsen Ruiner på Svartåsen Toppen av Svartåsen Svartåsenhytta Putthaugen, utsikt mot vest Putthaugen, utsikt sørvestover Putthaugen, utsikt sørover Putthaugen, utsikt mot nordøst, med Stormyrhytta midt på bildet, Gullenhaugen bak til venstre Kartet sier «Krukkemyra», men vi har fra sikre kilder fått opplyst at navnet skal være Skrukkemyra. Myra er stor og åpen, med mange avgreninger Fra sørenden av Vesle Høverbekken mot Høvervatnet På Grautbrudalsvegen, med Kampen i bakgrunnen til høyre Gullerudtjernet, med Kampen i bakgrunnen
Vegen gikk videre slakt oppover i et fint, og for meg helt nytt terreng, med stadige innslag av akrobatiske bjørkepasseringer. Den nyttårshelgen var en påkjenning for hele Øståsen. Det var både trugespor og skispor etter folk som hadde gått samme vei, men plutselig dreide de av til venstre langs en blåmerket sti. En kjapp titt på kart-appen til «Norgeskart Friluftsliv» viste at toppen av Svartåsen bare var 2-300 meter unna, så da var valget enkelt.
Svartåsens topp (584 m.o.h.) var lett tilgjengelig, men det var litt for mye vegetasjon til å få noe utsikt derfra. En ny titt på kartet viste at det var mye åpent myrterreng videre nordover, så da ble planen å finne disse myrene og bruke de til å komme inn på Grautbrudalvegen igjen. Etter et kort stykke kom jeg ut på en stor hogstflate og fikk en fin utsikt nordvestover. Hogstflaten fortsatte langt oppover mot en topp som kartet mente var Putthaugen. Under mottoet «har man først gått så langt, så kan man like godt…» tok jeg fatt på stigningen uten å se meg tilbake. Den gleden skulle jeg spare som en innbilt sjokolade til jeg var på toppen.
Toppen av Putthaugen (612 m.o.h.) var simpelthen utrolig! Jeg har ikke sett maken på disse kanter, toppen var snauhogget og frittstående, slik at man hadde 360 graders panorama. Jeg gikk «Skjerva 7 Summits» to ganger i høst, men her måtte jeg lagt sammen minst 3-4 av de summittene for å få noe i nærheten! Det ble nytelse av utsikt, fotografering og et sterk savn etter en sekk med noe godt i, før det ble lagt planer for fortsettelsen.
Fra Putthaugen kunne jeg se Grøa, Skyten og Våja, og den nye planen gikk ut på å ake meg ned til myrene i nordvest og ta meg videre til Grautbrudalen og Skyten. Det ble stadig mer fristende å avslutte turen på flat is, og ikke minst til servering på Skjervestua. Turen gikk lekende lett ned til Skrukkemyra og videre nordover til Vesle Høverbekken, der jeg etter planen skulle møte Grautbrudalsvegen. Jeg kom dessverre på feil side av bekken og måtte gå en bra bit tilbake før det åpenbarte seg et passende krysningspunkt. Nedover Grautbrudalsvegen slo det meg hvor slakt og innbydende terrenget var på denne siden. Selv på skarpt føre og med bein som mer og mer minnet om godt kort spaghetti, var det passe fart nedover.
Etter litt klønete og forhastede løsninger, kom jeg meg omsider ned til Gullerudtjern og fulgte hogstfeltet på furumoen mot Skyten. I stilsikker dobbeldans bar det helt til Måsabekken før det ble henging på staver, spytting og dansende flekker foran øynene. Nå handlet ALT om å komme seg til Skjervestua. Fantasiene om alle de gastronomiske utskeielsene jeg hadde gjort meg fortjent til, holdt meg gående til Trangesundet. Deretter var det tunnelsyn som gjaldt. Inn til land ved Kjørstua gikk jeg gjennom overvannet til midt på leggen, men det brydde meg midt på ryggen. Med ski og staver i hendene bar det over Skjervetråkket i trange steg det siste stykket før ankomst Skjervestua. På et eller annet vis klarte jeg å gjøre meg forstått, fikk servert brus og solbærtoddy, og sank sammen på en stol som et eksplodert badedyr.