Nyttig, interessant og kanskje kuriøst lesestoff
Skjerva – et kulturminne og en perle på Øståsen
Skjerva sag
Skjervetråkket
Hogst, hest og tømmerfløting
En gutt fikk 15 kroner i bot på Skjerva i 1918 fordi han buldra som en orrhana en kveld og skremte ei jente som bar posten!
Branntårnet på Skjerveknatten
Gårder og plasser
Jakt og fiske
Sporløs ferdsel
Grøa
Sørtangen revegård
Avalsjøen og omegn
Historier
Kunstmaler Erling Merton (1898 – 1967)
Isvett
Skjerva – et kulturminne og en perle på Øståsen
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen. Foto: Ole Gulbrand Rudsengen (dersom ikke annet er angitt)
Skjervetråkket og Skjerva sag ligger på Øståsen. Det er et skogsområde som tilhører Gran almenning og som ligger i Lunner kommune. Vannet Skjerva eies hovedsaklig av Lunner almenning og bruksberettigede i Lunner. Nærmere avgrenset ligger bebyggelsen i et område hvor Oppdalslinna krysser vassdraget Skjelbreia og Skjerva. Området er et mye brukt utfartssted for lokalbefolkningen til alle årstider.
Skjelbreiadammen er en populær badeplass om sommeren. Det er et fint utgangspunkt for padleturer. Fritidsfiske foregår til alle årstider. Skjerva er et knutepunkt for sykkelruter i dette området. Det er også et utgangspunkt for fotturer, med flere merkede stier. Skjervetråkket, Skjerva sag med demninger og sagtomta er viktige kulturminner i Lunner kommune og i kommunens reguleringsplan fra 1997 er det vedtatt bestemmelser for bevaring av kulturminnene. Det hviler et ansvar på kommunen og grunneier å bevare dette området.
Skjerva har en lang historie tilbake i tid. Det første sagbruket ble anlagt her på 1700 tallet, noen kilder sier at det var mindre oppgangssager her allerede på 1600 tallet. Rundt sagbruket bygde de bruksberettigede små hytter og staller i forbindelse med tømmerhogsten i området. Det utviklet seg til reine «indianerbyen». Denne bebyggelsen er helt unik, og vi bør være stolte av å ha dette stedet i kommunen i dag. Mesteparten av bebyggelsen på Skjervetråkket står fremdeles, og er delvis i bruk som fritidsboliger.
Det er flere småbruk rundt Skjerva som er i bruk. Stedet hadde også sin egen butikk fram til midten av 1960-åra. I vatnet Skjerva ble det bygd en demning i utløpet for at det skulle bli nok vatn til tømmerfløytinga mot Nannestad.
Vegen fram til Skjervetråkket og saga var fra eldre tid vinterveg for hest og slede og etterhvert utbedret til en helårs kjerreveg. Vegen fra Koperud til Skjerva hadde gjennom årene blitt utbedret. I 1929 – 1930 ble den omlagt og bygget som bilveg, men det var ikke tillatt å kjøre bil på den før i 1936. I 1938 stod vegen fra Skjerva til Vollaugmoen i Nannestad ferdig. All vegbyggingen på denne tiden ble bygd for håndkraft.
Leiravassdraget
Skjerva og vannene rundt er en del av Leiravassdraget. Lushaugen (812 m.o.h.) i Gran kommune er høyeste punkt på Øståsen og Leiraelvas kildeområde. Vannstrengen i Gran og Lunner er følgende: Bekk uten navn – Svartdalsbekken – Ognillelva – Malsjøen – Malsjøbekken – Ognilla – Ognillelva – Vassbråa – Storåa – Våja/Skytten – Skjelbreia – Skjerva – Aklangselva – Avalsjøen – Mellomsjøelva og Leirsjøen (320 m.o.h. ). Leira renner så inn i Akershus og Nannestad kommune vest for Maura. Videre renner den sydvest for Gardermoen i Ullensaker, videre inn i Gjerdrum og Sørum kommuner. I Skedsmo kommune renner den tilslutt sammen med Nitelva ved Lillestrøm. Nitelva har sitt utspring på Grua (Mylla) i Lunner, og tilhører Oslomarksvassdragene. Etter Lillestrøm renner elva ut i Øyeren. Øyeren renner ut i Glomma som ender i Oslofjorden ved Fredrikstad. Vassdraget ble i 1986 vernet mot kraftutbygging.
Syklubb på tur til hytte på Skjerva, Eier: Hadeland folkemuseum Syklubb på tur til hytte på Skjerva, tilhørende Nordengen, Volla, i 1940. Elsa Berge er nr 3 fra venstre. Elsa Berge: «Vi sydde like drakter og syntes vi var fine.» Foto: Geir Berge/ Hadeland folkemuseum 
Historisk kart over Skjerva fra 1879 
Martin Sem ved øvre dam ca. 1945 
Martin og Karen Sem slapper av utenfor hytta på Skjevetråkket, ca. 1945. Foto utlånt av Unni Sem 
Båttur ca. 1940. Karen Sem til venstre. Utlånt av Unni Sem. 
Til venstre: Ernst Aschenbach (Erling Mertons far) og stasjonsmester C. Gulbrandsen fra Roa, ca. 1940 . Foto: Ludvig Opsahl / Hadeland folkemuseum.
Skjerva sag
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen. Foto: Ole Gulbrand Rudsengen (dersom ikke annet er angitt)
Det er mulig at det har vært sagbruk på Skjerva helt tilbake til 1600 tallet. Vi vet at gården Skjerven drev en liten oppgangssag med kvernbruk mellom Skjelbreia og Skjerva 1700 tallet. Det sju meter høye fossefallet mellom vannene var grunnlaget for sagbruksdriften.
Eieren av Hurdalsbruket, generalmajor Caspar Hermann von Krogh, søkte kongen i 1783 om tillatelse til å bygge seg et nytt sagbruk på Skjerva på Hadeland almennings østås. Ved kongelig resolusjon fra København av 1785 fikk von Krogh tillatelse til å avvirke 1080 tylfter skurtømmer.
Etter von Kroghs død i 1802 og i eiendommen solgt til assessor Haagen Mathiesen på Eidsvoll.
På 1840 tallet ble det investert store summer i saga på Skjerva og i fløtingen. Sommeren 1843 var det klart at Tostrup skulle inn som medeier, og store omleggingsarbeider ble iverksatt. Sommeren 1844 var Skjerva sag ferdig modernisert og oppgradert. Så godt som alt ble bygd opp på nytt, helt fra grunnen av.
Fra starten av sagdriften ved Skjerva på 1600 tallet og fram til 1906 er det få eller ingen fysiske spor igjen. Det er ikke nøyaktig kjent hvor saghuset stod, men det er mest sannsynlig at det stod der hvor saghuset står i dag. Ved den øverste demningen (mellom Skjelbreia og Damtjernet) ligger rester av tømmer og stein. Dette tyder på at det var en gammel damkonstruksjon på stedet. Ved den nederste demningen (mellom Damtjernet og Skjerva), kan man se noen gamle plankekonstruksjoner i vannet foran betongdammen. Dette er rester av en damkonstruksjon som kan være fra 1800 tallet. Betongkonstruksjonen ved Nedre demning dateres fra 1955.
Skjerva sag ble innkjøpt av Gran almenning i 1907 for 5600 kroner og ble trinnvis bygd ut. Almenningen var en stor og viktig arbeidsgiver, og Skjerva var et av de viktigste aktivitetsområdene i hele almenningen. Flere hadde Skjervetråkket og saga som permanent arbeidsområde, og veldig mange hadde stedet som midlertidig arbeidsplass under hogst og saging.
Det må nevnes at Flishuset (det som stod mellom dagens Flishus og saga) ble brukt av Osvald-gruppa under krigen som skjulested for våpen.
På femtitallet ble saga modernisert. Det ble satt inn råkløyve og dobbeltkante. Ny tømmerkjerrat og nytt flishus ble bygd. En 80 hestekrefters vannturbin dro maskineriet. Turbinen hadde oljeregulator. I 1950 og senere ble det innsatt honkløyve og dobbeltkante.
Ut på 1960 tallet ble det slik at bruksberettigede ikke lenger hentet virke direkte fra skogen, men tok det som rabatt i almenningens byggevarehus nede i bygda. Sagbrukets beliggenhet var heller ikke så gunstig lenger. Moderne elektriske- eller dieseldrevne motorer gjorde sagdriften uavhengig av vannenergi. Nedleggelsen av sagdriften ved Skjerva sag var da et logisk sluttpunkt på utviklingen og Skjerva sag ble nedlagt i 1965.
Sagtomta, demningene og saghusene er tatt inn i Lunner kommunes reguleringsplan med bestemmelser om bevaring for framtida.
Nedre dam 
Et uskarpt men interessant bilde av saga. Her ser vi det gamle flishuset til venstre. Det stod mellom dagens flishus og saga. Det gamle flishuset ble revet i forbindelse med moderniseringen på 1950 tallet. Vi kan også se turbinrørene fra elva ned til saghuset. Foran saghuset ser vi et mindre skur. Her ble takflisa produsert. Sagtomta er full av materialstabler og vitner om stor produksjon av materialer. 
1925-26. Foto utlånt av Kristin Humerfelt 
Inne i saghuset 
Saghuset
Skjervetråkket
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen. Foto: Ole Gulbrand Rudsengen (dersom ikke annet er angitt)
Skjervetråkket ligger på Øståsen i et skogsområde som tilhører Gran almenning og som ligger i Lunner kommune. Den lille hyttelandsbyen ligger mellom innsjøene Skjellbreia (424 m.o.h) og Skjerva (417 m.o.h). Den tidligere fylkesvei 18 mellom Roa og Maura, som nå heter Oppdalslinna, deler hyttelandsbyen i to. Skjervetråkket er et bevaringsområde som er regulert i Lunner kommunes reguleringsplan fra 1997. Tråkket består av cirka 60 bygninger med stort og smått.
Skjervaområdet lå langt til skogs, og arbeiderne trengte overnattingssteder. Skogseieren von Krogh lot bygge noen få, små, enkle stuer til arbeiderne i 1793. I protokollen til Hadelands og Lands sorenskriveri fra november 1793 kan vil lese at von Krogh har: «…til bekvemmelighet for sine sagfolk har latt oppbygge 3 stuer, 1 fehus og 1 smie og fikset opp gården Schierven». Dette er starten på husbyggingen på Skjervetråkket, men alle disse stuene er borte i dag.
Det fortelles at det var meget kummerlige forhold gjennom 1800 tallet og fram til 1911 på Skjervetråkket.Fram til utbyggingen av Skjervetråkket fra ca. 1910, var det få skogshusvær. Skogsarbeiderne måtte ofte ta til takke med overnatting i gapahuker eller andre provisoriske hytter. De første skikkelige husværene som almenningen satte opp var de såkalte «Kjørestuene». Kjørestua var husrom for oppsynsmennene ved sagene, med et stort oppholdsrom for de bruksberettigede. Disse rommene var ofte overbefolket, selv om folk stort sett var glade for å få tak over hodet.
Stallrom på Skjerva var det enda dårligere med. Hestene måtte overnatte under åpen himmel fram til stallene ble bygd fra 1910 og i tiårene framover. Stall og oppholdshytte ble som regel bygget «vegg i vegg». Magne Morstad forteller at han enda kan huske hvor koselig det var å gi hestene kveldsforing og stell i de små stallene om kvelden etter en lang arbeidsdag.
Det eldste huset på Skjervetråkket er den såkalte Kvernstua. Dette var tidligere et lite småbruk som i dag brukes som fritidshus i privat eie. Kvernstua er fra 1800 tallet. Bygningen har gjennomgått utvendige forandringer, og fasaden med panel og vinduer daterer seg fra begynnelsen av 1900 tallet. De eldste hyttene og stallene som vi ser i dag, dateres til perioden 1910 – 1920.
Dagens hyttelandsby ved Skjervetråkket ble reist etter at Gran almenning kjøpte opp saga ved Skjerva i 1907. Kjørstua ble bygd i 1911, og var et felleshus for oppsynsmannen, arbeidere ved saga og bøndene som hadde bruksrett i skogen. I den travleste tida overnattet opptil 45 personer her.
Men fordi flere hundre bruksberettigede fraktet tømmer til saga med hest og slede om vinteren, fikk de lov til å sette opp egne, enkle hytter og staller. Det var slik bebyggelsen sør for Oppdalslinna oppsto i perioden fra 1911 til ut på 50 tallet. Senere ble det strengere krav til skogshusværene, og det ble investert temmelig store beløp i nybygging. På 1940 tallet kom det nye forskrifter om husvære for skogsarbeidere og om staller for hester under skogsarbeid. Flere gamle stuer ble revet, mens andre ble forbedret. De siste hyttene ble bygd i 1950-årene. De nye hyttene ble bedre og større, og de fleste av dem ligger nord for Oppdalslinna.
Bygdeboka for Hadeland skriver i 1932: «Foruten folk måtte også hestene ha tak over hodet. Dette resulterte i en mengde staller, oppsatt helt tilfeldig, uten noen orden av de bruksberettigede selv. Derfor er denne stallbyen ikke noe vakkert syn, men nærmest rot og ligner en forlatt gullgraverlandsby». I dag vil de fleste mene at nettopp dette preget er det unike og stemningsskapende ved Skjervetråkket.
I den mest aktive tida kan det ha vært opptil 100 hester og 150 personer tilknyttet Skjervetråkket. De fleste var arbeidsfolk og bruksberettigede.
Fram til vegbyggingen på 1900-tallet, fantes det ikke annet enn seterveger og vinterveger for helst og slede som helst gikk over myrer og vatn. De første vegarbeidene som ble gjort, var utbedringer av de mest brukte vintervegene. Det neste steget var planering av enkle kjerreveger. Vegen fra Koperud til Skjerva hadde gjennom årene blitt utbedret. Rundt 1930 ble det mer aktuelt å kjøre tømmer med lastebiler og i 1929 – 1930 ble kjerrevegen over Koperud til Skjerva omlagt og bygget som bilveg, men det var ikke tillatt å kjøre bil på den før i 1936. I 1938 stod vegen fra Skjerva til Vollaugmoen i Nannestad ferdig. All vegbyggingen på denne tiden ble bygd for håndkraft.
Etableringen av bilvegen og moderniseringen av saga førte til behov for flere nye hus på Skjervetråkket. I 1957 ble et byggeprogram fra almenningsstyret avsluttet, og sørget igjen for forbedring av husvære. Hyttene på nordsiden av vegen, ved Skjelbreia har en klar forskjell i standard og utforming sammenliknet med hyttene sør for vegen. De er ikke bygget med en stalldel, og er gjennomgående av bedre standard. Det regnes med at alle er bygget i perioden 1940 og framover. Det sies at man bygde den første hytten i nord, og fortsatte rekken etterhvert helt ned til fylkesveien (Oppdalslinna). Administasjonshytta til Gran almenning, fra 1950 tallet, markerer slutten på hyttebyggingen ved Skjervetråkket.
Hyttene eies fortsatt av bruksberettigede og Gran almenning og brukes i dag som fritidshytter. Lunner kommune utarbeidet en reguleringsplan for Skjervetråkket i 1997, der man legger vekt på å ivareta områdets særpreg og egenart. Etter 2010 åpnet Gran almenning opp for at hyttene kunne selges på det åpne marked. Folk uten bruksrett kunne nå kjøpe hytte på Skjervetråkket.
Hogst, hest og tømmerfløting
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen. Fotografiene er illustrasjonsfotoer. Ingen er fra Skjerva.
TØMMERFLØTING
Fløtingen over vannene, ned Aklangselva, og videre ned Leira hadde vanskelige og dyre fløtningsforhold. Man hadde investert store summer i å forbedre fløteforholdene. Tostrup skriver følgende i 1845: «Opprensingen av elven mellom Skjerva og Avalsjøen ønskes pådrevet med kraft, da det formodentlig kommer dertil at vi må la tømmeret gå forbi». Forbedringen av elvene foregikk gjennom sprengning med krutt og steinarbeid og borjern, og dammer ble bygd. Flere av de steinsatte dammene i området, blant annet demningen ved Avalsjøen, ble oppført i 1840 årene.
Det krevdes to vårflommer for å fløte tømmeret fra Skjerva og ned til sagbrukene på Romerike. I Hadeland bygdebok omtales Leira som «overordentlig dyr med fløtningskostnader over det dobbelte av hva som var vanlig i andre vassdrag. Gran almenning har nedlagt mange penger i Lerelven, delvis til unytte». Innsatsen for å forbedre fløtingsforholdene kuliminerte i 1847, og Skjerva sag ble igjen satt i bruk.
På 1900 tallet var det igjen tømmerfløting i området. Finn Holst forteller om fløting i bygdeboka for Nordre Oppdalen (2006): Fra Skyten skulle tømmeret fram til sagbruket på Skjerva. På vårisen ble tømmeret samlet i ei tømmergrime som ofte besto av flere hundre stokker med hull i begge ender. Stokkene ble så bundet sammen med kjettinger og lagt rundt tømmeret på isen. Når isen løsnet opp på våren, ble tømmergrima sakte og sikkert dratt fram gjennom Skyten, Våja og Skjelbreia med flere robåter. Magne Hvalsbråten forteller at robåtene som regel hadde plass til to mann der begge rodde, altså det var to årepar på hver båt. Roing av tømmer, og senere med motorbåtene, foregikk når det var medvind. Det var nødvendig for i det hele tatt å få tømmerslepet fram til Skjelbreiadammen.
Tømmeret ble lagt opp i store lenser ved Skjelbreiadammen for så å bli fløtet ned til Damtjernet etter behov. På saga ble det grove tømmeret sagd her, mens de minste stokkene som kaltes slipen, ble fløtet over Skjerva, ned til Avalsjøen og videre nedover Leirvassdraget til nærmeste sliperi på Romerike. Fløtingen fra Skjerva videre til Aklangen og Avalsjøen tok slutt i 1960. Mer om fløtingen ned til saga og foredlingen der, kan du lese i kapitlet om Skjerva sag.
HEST
Dølahest eller dølehest er en norsk hesterase som stammer fra Gudbrandsdalen, der den moderne dølahesten kan hevdes å ha blitt skapt på 1800-tallet. Dette er en kaldblodshest med mange egenskaper og ble særlig brukt til arbeidshest for bøndene både i skogen og på gården.
Dølehest er av type sterkbygd med gode kroppsforhold, gode bein, ledige bevegelser, ærlig, og ikke minst har den et rolig og godt gemytt. Størrelsen varierer. Hesten er en brukshest som også har gode egenskaper som fritidshest, for eksempel til ridning og kjøring. Dølahesten ble brukt som arbeidsverktøy av tømmerhuggerne på Skjerva. Den er sterk og rolig, og kunne dra tunge lass med tømmer.
Erik Rustad forteller om kjøring av tømmer i mellomkrigsåra:
«Ole Jensen Maurtvedt (1900 – 1991) hadde sommeren 1933 hogd 40 – 50 meter sevjebarket kubb med lengder på 4 – 6 meter i en skogteig som går fra Ågotvollen og nesten ned til Aklangen. Han spurte meg om jeg ville kjøre fram denne kubben. Den skulle til Roa stasjon for opplasting. Hest og geitdoning måtte brukes til dette. Det var moro for en 15-16 åring å få et slikt tilbud. Jeg sa ja takk og tidlig på vinteren begynte jeg. Hesten i Oppestua het Blesen. Det var en sprek gamp, men den var dauhørt og hadde et glassaue (ikke kunstig). Jeg var kjent med hesten, for den hadde jeg brukt før. En vintermorgen kjørte jeg østover og ned i Aklangslia. Der var det temmelig bratt. Kubben lå ferdiglunna. 4-5 stokker var lass nok oppover bakka. Under lessinga fikk hesten havre. Blesen tok en hvil av og til. For å få den dauhørte hesten igang igjen, var det nok å rette ut armen. Vendinga kom opp på Tvelessingsmyra på høgda hvor stokkene ble lesset av. Så var det ned igjen etter et lass til. Oppe på høgda igjen ble stokkene fra første vendinga lagt på, og så bar det ned til Oppistua Maurtvedt. Jeg satte Blesen inn på stallen, og ga den rikelig med høy og vatn. Så var det inn til a Gunda for å få «duarn» og den var god. Sausa klubb eller villing med en fløteskvett oppi og hjembakte brødskiver med godt pålegg. Når Blesen hadde hvilt en times tid gikk turen til Roa stasjon med lasset. Turen hematt gikk radig, for Blesen ville hematt til ei god mjølsørpe og en god hvil. Betalinga var god, tre kroner dagen, og attpå kunne vi låne Blesen heme på småbruket når vi trengte hest».
Ragnvald Sogn forteller at om vinteren var det vanlig med lange hestekollonner over isen på Grøa og de andre vannene. Tømmeret skulle fram til Skjelbreiadammen. På vårisen fikk denne trafikken en bi-effekt, nemlig at det fort dannet seg oshøl der hestene hadde gjort fra seg. Røya liker oshøl og den likte tydeligvis hestemøkk. Store fangster kunne tas med bananpilk i oshølene, forteller Ragnvald.
Trugehester
Magne Hvalsbråten forteller at vinteren 1950/51 var det ekstremt mye snø. Over 2 meter ble det målt på Skjerva. Tømmerkjørerne og hestene hadde fryktelige arbeidsbetingelser. Det var dølahesten som ble brukt som arbeidshest på skauen. Det er en sterk hesterase med et rolig og godt gemytt. Denne vinteren måtte tømmerhøggerne lage truger til hestene. «Det var ikke alle hestene som kunne ha truger», forteller Magne. «Men noen fant seg i det. Det var snålt å se hesten lure seg fram med høye kneløft og korte steg, men det gikk».
Stallrom på Skjerva var det enda dårligere med på 1800-tallet. Hestene måtte overnatte under åpen himmel fram til stallene ble bygd på Skjervetråkket fra 1910 og i tiårene framover. Stall og oppholdshytte ble som regel bygget «vegg i vegg». Magne Morstad forteller at han enda kan huske hvor koselig det var å gi hestene kveldsforing og stell i de små stallene om kvelden etter en lang arbeidsdag.
HOGST
Eva Gaarder forteller om hogst på Handklemoen:
«Sommeren 1941 dro min far og andre skogsarbeidere inn til Skjerva, der de ble fraktet med robåt ut til Handklemoen i Skiten (Skytten). Handklemoen er ei stor øy, og skogen på øya var hogstklar. Karene kom vel fram, og de satte igang med å lage en gapahuk hvor de skulle tilbringe nettene hele uka. Gapahuken bygde de inntil en stor stein som skulle fungere som ildsted. Taket på gapahuken var laget av bark som de flådde av grantrærne. Sengeleiet var av granbar og mose. Det var krigstider og dårlig med mat, men det var bra med fisk i Skiten på denne tida, for det meste abbor. Skogsarbeiderne fikk rasjon på boksemat og hvalspekk på grunn av tungt arbeid, og det kom godt med. Hvalspekket stekte de som flesk. Myggen var til stor plage om nettene, så karene krøp godt innunder vatt-teppene om natta. Redskapen de brukte under vedhogsten var øks og svans, og betalinga var 80 øre reiset. En mann kunne klare 10 reis om dagen».
Magne Hvalsbråten forteller om lange og harde arbeidsdager i skauen. Tømmerhuggerne måtte ut i all slags vær og 2 meter snø førte ikke til avbrudd i arbeidet. Flesk og egg var standard kost for karer som forbrant mye energi i skogene rundt Skjerva.
Før stallene og hyttene ble bygget på Skjervetråkket, var det harde tider på skauen for tømmerhuggerne. Det var vanlig å bygge seg barhytter eller enkle gapahuker. Dette ga litt ly for vær og vind, men temperaturen om vinteren kunne være ekstremt lav. Disse provisoriske skogsværene var til liten hjelp mot sprengkulda.
Jakt og fiske
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen
Småviltjakt
Lunner Almenning selger felles jaktkort i LA- og Lunner grunneierlags områder. Kortet selges kun til innenbygdsboende jegere. Kortet kjøpes i nettbutikken til Lunner Almenning. Områdene har normalt en god skogsfuglbestand. De tre siste årene har røy og orrhøne vært fredet grunnet dårlig kyllingår i foregående sesong og dette fortsetter i 2018. Dette for å sikre fortsatt høy reproduksjon. Det er gode muligheter for duejakt. De siste årene har harebestanden vært meget god. Det er skuddpremier på rev, 200,- per rev, mink og mår.
Gran Almenning tilbyr et begrenset antall jaktkort på småvilt (skogsfugl og hare), rådyr og hjort til utenbygds jegere. I tillegg blir det solgt noen kort til innenbygds og bruksberettigede på Øståsen.
På Øståsen er det noe variert bestand av skogsfugl, men det har vært en betydelig nedgang de siste årene. Harebestanden er for tiden god.
Fiske
Avalsjøen, Skjerva, Skjelbreia, Våja og Skyten er store skogsvann som inneholder artene ørret, røye, abbor, sik og ørekyte. Lunner allmenning og Gran almenning selger fiskekort for dette området.
Generelt for alle vannene gjelder at innsjøene er såpass store at det kan føles vanskelig å fiske fra land. Fiske fra båt eller kano er ofte en fordel. Fra land er et godt utgangspunkt er å starte å fiske i mindre viker, utenfor odder og nes, i sund, ved sivbelter og der bekker og elver renner inn eller ut fra vannene. Dette er typiske plasser der både ørret og abbor kan ha tilhold. Det finnes røye i alle vannene, men den er småfallen. Det beste røyefisket er før jul på røyevarpene, og på vårisen. Det er store sikbestander i alle vannene, og ofte er siken av fin størrelse.
Lars storfisker
Ragnvald Sogn forteller om Lars Skjelbreia (1897 – 1981) som var en ivrig garnfisker. Lars og kona Martha var ofte å se i båt på Skjelbreia, Våja og Skyten. Det var ofte stor fisk å få, og det fortelles om mange store fangster. Den største ørreten de tok i garn veide 6,6 kilo, og den største ukesfangsten var på 32 kilo fordelt på 8 fisker. Lars var også flink med geværet. Særlig var «tiuren på topp» nokså utrygg når han befant seg i skogen.
Sporløs ferdsel
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen
TA VARE PÅ SKOGEN – SPORLØS FERDSEL
Allemannsretten gir oss rett til mye, men den innebærer også noen plikter. En av pliktene er at vi tar godt vare på naturen, og ikke la det ligge igjen spor etter oss. Denne plikten kaller vi sporløs ferdsel.
Det å ferdes sporløst handler om å ikke etterlate seg mer enn sitt eget fotavtrykk når man ferdes i naturen. Dette gjelder til alle årstider. For at de som lever etter oss skal få nyte urørt natur på samme måte som oss, har vi et felles ansvar for å ta vare på den.
Slik ferdes du sporløst:
Unngå å tråkke nye stier der det allerede eksisterer en sti. Skal du tenne bål? Bruk en bålplass som allerede eksisterer.
Gjør det til en regel at du alltid tar med deg hjem igjen alt det du har hatt med deg ut på tur. Naturen bruker to år på å bryte ned appelsinskall, mens plast kan ta opp til 500 år å bryte ned. Derfor gjør du naturen en stor tjeneste om du også plukker med deg søppel du kommer over når du er ute på tur.
Har du bygget opp noe mens du var ute (for eksempel en gapahuk), ta det ned igjen før du forlater stedet. Vis hensyn til dyre- og fugleliv når du oppholder deg i naturen. La ville dyr være i fred, og husk at søppel du legger igjen kan være skadelig for dem.
Andre viktige retningslinjer:
Ordinær båndtvang for alle hunder er i perioden 1. april – 20. august!
Åpen ild / brenning av bål er forbudt i perioden 15. april – 15. september! I løpet av sommeren er det stadig perioder der det er lite regn. Da blir skogbunnen svært tørr, og faren for skogbrann øker. Allmenningene på Hadeland samarbeider om skogbrannberedskap, men det viktigste forebyggende tiltaket er å unngå åpen ild i sommervarmen. Det oppfordres til at man medbringer nistepakke eller eventuelt benytter primus (med stor varsomhet) i de tørre periodene. Skogen er en viktig ressurs både økonomisk og helsemessig og en skogbrann kan rasere et stort område på svært kort tid.
Motorisert ferdsel i utmark og på vann er forbudt!
«Naturen er et stort urverk som går og går. La oss ikke pirke for mye med maskineriet».
Mikkjel Fønhus
Grøa
Skrevet av Ragnvald Sogn og Finn Holst
Hyttene ved Grøa
Ideen om et vannverk, basert på vann fra Skjervavassdraget, kom allerede tidlig på 1970 – tallet. Det gjaldt å sikre Lunner og Gran vannforsyning i lang framtid. Statens Institutt for Folkehelse tok vannprøver allerede i 1970, og skrev følgende om Grøa-vannet: «Vannet i Grøa er i bruksmessig henseende av en bemerkelsesverdig god kvalitet og kan leveres forbrukere uten rensing av noe slag utover finsiling og desinfisering».
Grøa ble valgt fordi dette er det mest stillestående vannet i Skjervaområdet, med lite tilsig fra bekker og myrer. Grøa er et relativt stort skogsvann på 800 mål. Likevel er det for lite til å dekke det interkommunale vannverkets prognoserte vannbehov. Manko vil bli dekket ved kontrollert innslipp fra Skyten.
Det ble bestemt at vannmassene i Grøa skulle atskilles fra vannmassene i vannene Skjelbreia, Våja og Skyten med en damkonstruksjon. Når det er behov for mer vann til Grøa-bassenget, skal dette skje fra dypt vann i Skyten, og innslippet skal foregå konsentrert til tider av året hvor man har gunstig kvalitet på vannet. «Uheldig» periode er fra 15. mai til 31. august. I tillegg til hovedpumpestasjonen ved Grøavika, ble det bygget et mindre anlegg for å føre vann fra Skyten til Grøa ved Måsabekken. Vannet fra Grøa blir ført i ledninger opp til høydebassenget på Koperud.
For de som hadde hus og hytter ved Grøa, var ikke plasseringen av pumpestasjonen noe lykkelig valg. All bebyggelse ved Grøa måtte bort. Riktignok ble det gitt tillatelse til at en hytte slapp unna, da den lå 150 meter fra vannet. Sognfamilien fikk en ordning med Lunner kommune om oppsetting av tre nye hytter ved Skjelbreia. 19 andre hytteeiere rundt Grøa fikk tilbud om erstatningstomter på Sagmoen (Skjervemoen) ovenfor det nedlagte sagbruket. Omtrent halvparten benyttet seg av dette tilbudet, mens de øvrige godtok kontant oppgjør.
Før krigen var det full drift på alle setrene; Hoffsvåja, Løkensetra, Gullensetra, Høvra og Svartåsen. Der kunne man få kjøpt melk og rømme, og mange benyttet seg av dette. Om sommeren, særlig i ferietiden, ble hyttene hyppig brukt av både bygdefolk og byfolk. Dette førte naturligvis til mye liv og moro. Hytteliv hører liksom sommeren til.
De fleste av hyttene ved Grøa ble bygget i perioden 1920 og fram til andre verdenskrig. Etter tidens forhold førte dette til stor trafikk på Grøa. Hyttene hadde naturligvis båt, og interessen for fiske var stor da det var bra med fisk. Man kunne bruke båt i alle vannene i vassdraget. Av og til kunne det være vanskelig å komme inn og ut av Grøa hvis det var lav vannstand i Måsabekken. Da var det ingen annen råd enn å dra båtene over land til Skyten. Før i tiden var det rikelig med fisk, mest abbor, men også mye ørret. Røyefisket om høsten var veldig populært. Da kunne det bli store fangster. Å ro sluk var det mange som prøvde med godt resultat. På grunn av sur nedbør ble fiskeforholdene dårligere og dårligere, men det tok seg litt opp igjen etter at vassdraget ble kalket noen ganger. Etter krigen ble det sluppet sik i vannene, og dette fiskeslaget har formert seg veldig. De fleste foretrekker abbor, ørret og røye framfor sik, men jeg har hørt flere si: «bedre å få sik enn itteno».
Stabburet til Ragnvald Sogn som i dag står ved Tangentråkket mot Skjelbreia, ble bygd i 1902. Opprinnelig stod det på Østre Sogn gård i Vestre Aker. Senere ble det flyttet til Brennodden ved Grøa. «Dette var vår hytte i 20 år, fram til vannverket kom», skriver Ragnvald. Når all bebyggelsen rundt Grøa skulle rives rundt 1980 overtok Lunner kommune stabburet. De skulle selge det til høystbydende. Man oppnådde imidlertid ikke forventet pris, og det endte med at Ragnvald Sogn fikk det i gave fra kommunen. Lunner kommune maste om flytting, og tilslutt kontaktet Ragnvald Anders Morstad. Han så på stabburet ved Grøa og sa: «Skaff meg 11 furustokker på 10 meter, snø og kuldegrader, så skal jeg frakte det helt – selv om jeg anslår vekta til 20 tonn». Flyttingen ble utført ved påsketider i 1993 og stabburet ble dratt gjennom skogen fra Grøa til nåværende plassering ved Skjellbreia. Bare forberedelsene til flyttingen tok tre dager.
Sørtangen revegård
Skrevet av Ragnvald Sogn
Sørtangen lå mellom Skjelbreia og Grøa, og var et gammelt gårsbruk. Det ble kjøpt av Lars Helmenbakken fra Gran i 1885. Senere ble stedet drevet av Jonette og Kristian Hvalsbråten.
I 1920 årene startet Trygve Sogn bygging av det som senere ble kalt Sørtangen revegård, oppkalt etter stedet han og fru Olga bosatte seg på. Trygve Sogn vokste opp på Østre Sogn gård i Vestre Aker og flyttet som voksen til Skjerva. Han bygget noe han trodde hadde framtiden foran seg, nemlig en revegård for sølv- og blårev. I første omgang gjalt det å finne et passende sted som lå usjenert til, helst langt fra bebyggelse, da lukt fra revegård falt mange tungt for brystet. Bakgrunnen for at Trygve Sogn valgte Skjervaområdet for en fremtidig revegård var flere. Han var i slekt med familien Frøen (hans mor vokste opp på Frøen hovedgård) og det var grosserer E.H. Frøen som først etablerte seg på Skjerva i 1894. Opprinnelig var det skolelærer Lars Helmenbakken som eide hele området og som i 1885 delte det opp i fire bruk: Søndre Tangen, Nordre Tangen, Tjærehytta og Tangebråten. Grosserer Frøen kjøpte Søndre og Nordre Tangen i 1894. Han var en friluftsmann og spesielt interessert i jakt og fiske. I starten fantes det bare ett hus, senere kalt Gammelstua og et uthus på Nordre Tangen. Kort tid etter at han kjøpte stedet, bygde Frøen en større hytte.
Etter som tiden gikk, ble flere av familiemedlemmene med venner og bekjente interessert i dette stedet, spesielt sønnen Harald og hans søskenbarn Trygve Sogn. Frøen overdro Søndre Tangen til kontorsjef Chr. Kjelsen i 1897. Han solgte eiendommen videre til John Brandt Kjelsen og Trygve Sogn i 1912. Etter hvert som interessen for revehold ble sterkere, var det ganske forståelig at nettopp dette området ble valgt.
Trygve Sogn flyttet fra Oslo til Skjerva på midten av 1920 tallet og begynte å bygge Sørtangen revegård i samarbeid med Kjelsen-brødrene. For å bygge en revegård midt inne i skogen, må man være en modig mann, ha masse pågangsmot og tro på at alt skulle gå bra. Trygve Sogn hadde øyensynlig begge deler, samt noen venner som delte hans tro. Kjelsen på Haugerud gård var en av dem. Den gang var det ikke bilveg til Skjerva. Man var avhengig av hest og kjerre, og man benyttet slede om vinteren. På Søndre Tangen fantes det to bolighus, begge med kjeller
Avalsjøen og omegn
Redigert av Ole Gulbrand Rudsengen
Håkenstadsaga ved Flåtatjernet
Håkenstadsaga, eller Haakonstad-saga, var en privat sag som lå der elven renner ut av Flåtatjernet. Når dammen var satt ble tjernet med myrene rundt og sammen med Hestehagatjernet til ett ganske så stort tjern, inntaksdammen var minst 1,5 meter høy.
Deler av saga ble seinere flyttet til Brovoll.
Typografhjemmet
Tidligere feriehjem for arbeiderforeningen for typografer. Bygget i 1899. Fra 1920 tallet ble det også åpnet for andre gjester.
Det var også gårdsarbeid på Hjemmet og gårdskarer fra nærområdene hadde sommerarbeid på Hjemmet i gamle dager. Tjenestejenter var det også behov for til matlaging og vasking når det var mye gjester der oppe om somrene. Hjemmet hadde til og med sine egne hester og den ene av de to fikk navnet «Cicero» etter en romersk hedersmannen Marcus Tullius Cicero. Hele eiendommen skal være på 35 dekar.
Brovoll
Det har fra tidligere tider vært drevet sagbruk i dette området av øståsen. Tostrup-Mathiesen hadde ei oppgangssag fram til 1885 ved Brattfossen i Sulua. Først på 1900-tallet hadde Per Halvorsen Snellingen ei sag i drift og vi hadde også Haakenstadsaga og Brøstadsaga.
I 1906 bler Hadelandsalmenningen delt, og etter hvert ble grunnlaget lagt for sagbruket på Brovoll. En viktig faktor for utviklingen i området var det militære sin virksomhet, særlig med vegbygging. Øst-vestforbindelsen Gardermoen-Hvalsmoen ble bygget ut med kjerreveger, herunder strekningen Typografhjemmet-Snellingen. Her anla de også en bro, som ble kallt Storebro, siden den var større enn en allerede eksisterende bro som het Lillebro. Storebro er altså opprinnelsen til navnet Brovoll.
Med Lunner almennings kjøp av Snellingen i 1913 ble tømmergrunnlaget større og tanken om å bygge opp et sagbruk var i gang. Almenningen kjøpte så Haakenstadsaga og Brøstad-saga i 1917. 1. sept 1917 møter Hans L og Ole M Haakenstad personlig på styremøtet på kommunelokalet Solvang og skriver under på salget av saga. Samtidig besluttes å flytte saghuset ned til Brovoll for å bruke det til stall. Stallen på Brovoll er altså det eldste huset på stedet i dag. Først i 1919 skjer overtagelsen av sag og høvleri fra S. Braastad. Det er uvisst hva som er igjen av dette, men sannsynligvis er også noe av dette gjenbrukt i forbindelse med Brovoll sag.
Bygging av saghus og hus for lokomobilen, samt transport av damperen opp til Brovoll ble igangsatt høsten 1919, og sagbruket var første gang i drift vinteren 1920. Da stod det allerede (i flg T. Kraggerud 1992) fra 1913 en gammel kjørhytte ned ved Brovoll. Den var flytt ned fra Snellingen etter at almenningen kjøpte dette bruket. Dette var ei enkel hytte med bare ett rom og tarer langs veggen. Denne ble brukt første vinteren saga ble startet. Senere i 1960 vises almenningsprotokollen at Nils Morka kjøper den gamle hytta for nedriving. Avtalen går ut på at han får den for nedriving mot at han rydder området og passer på å ikke skade den nyere hytta som står likeved. Således tyder alt på at den hytta som står til nedfalls på Brovoll idag er satt opp noen senere enn 1913.
I 1921 var den nåværende nordre to-etasjes bygningen som står på Brovoll idag satt opp, etterat den ble flyttet ned fra Midtre Snellingen. Dette var en moderne bygning på den tiden. I første etg var det to rom for pedell, i andre etasje rom for skogvokter og almennings arbeidere. På storsalen lå de fleste sagkarene. I 1955 stod den nye delen av bygningen på Brovoll ferdig, bundet sammen med den gamle delen med en svalgang. Den nye delen var bygd med tanke på felleshusholdning, som kom i gang i 1956.
Driften av saga varte til 1959 og i 1966 ble alt revet. Det er idag bare igjen noen store steiner og grunnpilarer. Det har ikke lykkes forfatteren å finn ut hvor bygningsmaterialene og utstyret ble av.
Mer informasjon om Brovoll finnes i dokumenter samlet fra ulike kilder, samlet og nedskrevet av Gudbrand Bjøralt året 2010. Følgende dokumenter finnes i Lunner almennings datasystemer: ”Brovoll – fra årbok for Hadeland 1986”, ”BRUVOLL – fra en plakat nedtegnet av T”, ”Lunner almenning-Brovoll”, ”Brovoll – utdrag fra protokollene” og dette dokument ”Kort om Brovolls historie”
Kilder: Årbok for Hadeland 1986, NORDRE OPPDALENS HISTORE- artikkel av Tore Brokerud, En håndskrevet plaktat nedtegnet av T. Kraggerud, samtaler med Erik Rustad og Ivar Haga.
Snellingen
Finnegården Øvre Snellingen er opprinnelig et gammelt seterhus fra 1800-tallet. Det har trolig vært seterdrift i området helt tilbake til 1600-tallet og fortsatt er det åpne setervoller her. Flott turterreng, med lange myrdrag og mye krokfuru. Området er rikt på kulturhistoriske minner, og vi anbefaler besøk til Snellingsrøysene, to kilometer øst for hytta. Fra Snellingshøgda er det flott utsikt.
Mathis Finne var den første på Snellingen. Han og faren bygde og bodde på plassen fra ca. 1665. De fikk bygslingsrett til skogsområdet rundt Snellingen. De drev svedjebruk der de sådde rug i asken. Mathis og hans kone fikk fire barn. Etterkommerne drev Snellingen i mange generasjoner. På 1800 tallet var det tre Snellingen-gårder; Øvre-, Midtre- og Nedre Snellingen. Ved folketellinga i 1801 bodde det tre familier med 15 personer på Snellingen. I 1865 var det 27 personer. Det var et lite samfunn med egen omgangsskole. Lærer Josefine Håvelsrud kom til Snellingen noen uker hvert år. Det toetasjers våningshuset som fortsatt står, ble bygget ca. 1860. Midtre- og Nedre Snellingen ble nedlagt i 1910. Stedet fikk først en brukbar kjerreveg i 1913.
Den siste bonden som drev Øvre Snellingen var Ole Pedersen Snellingen. Ole og kona Anna hadde 12 barn. I 1932 hadde de fremdeles ikke innlagt vann og strøm. De flyttet og kjøpte gård i Spydeberg.
Jorda lå brakk til 1946. Fra da og fram til 1960 ble det igjen gårdsdrift. Tre ulike forpaktere drev jorden hver sin periode på oppdrag fra Oslo og omegn DNT som drev stedet som et åpent turistkvarter. Her kunne gjestene kjøpe melk, egg, poteter og hjemmebakt brød. I påsken var det full pensjon. Bestyrerne bodde i første etasje i våningshuset. I andre etasje var det kjøkken, oppholdsrom og to soverom. Ett med plass til 6 herrer og det andre med plass til 6 damer. Midt på 50-tallet ble overnattingskapasiteten utvidet ved å sette i stand hytta mellom våningshuset og dagens DNT hytte. Til sammen var det da 24 senger og opp mot 1000 overnattinger i året. Dagens DNT hytte er opprinnelig et seterhus fra slutten av 1800 tallet. DNT hadde offisiell åpning av hytta i 1997. Familien Snellingen eier fortsatt gården og bruker den som feriested.
Kilde: Thor Sørheim: «Romeriksåsene» 2008. Gunnar Snellingen: «Snellingen, ei lita grend i den store skogen»
Minnerstua
Plassen ble ryddet ca. 1845. Christopher Hansen Minnerstuen opplyste at han hadde kjøpt 30 mål av Gulbrand Vika i området der Minnerstua ligger. Gulbrand Vika opplyste at han hadde kjøpt eiendommen av en Gulbrand Minner. Christopher bygde låve og fjøs ved Minnerstua og tømmeret hogde han i almenningsskogen. Låven bygde han i 1854 og fjøset i 1860.
Flåtatjernssetra
Privat sagbruk. Seterdrift etter at Håkenstadsaga ble lagt ned (Blisten). Gammelt fint seterhus, halvparten var åpent for allmennheten. Brant ned 5. juli 1971.
Historier
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen
«Hva sa»?
Det fortelles at sagmester Hans Skjelbreia ble kalt «Hva sa», for han hørte så dårlig. En morgen var han under saga for å sette på reimene i fart. Han fikk hektet busserullen og vadmelsbuksa fast i reima, og fikk seg et rundkast rundt drivhjulet. Da han ble liggende etter rundturen var han nesten uten klær. «Du Reidar, du får gå sta etter noe klær tel meg du», sa Hva sa med fattet røst. Morstadkara forteller at det var så lite plass mellom drivhjula og taket at hæljerna til skoa til «Hva sa» slo oppi taket under rundkastet. Spora fra hæljerna kan sees i taket den dag i dag.
Jon Skjerva (1866 – 1937)
Jon Skjerva var en skøyer og likte å legge på litt når han snakket med folk. Jordene som han dyrket lå rundt husene og ned mot vannet. Det var som et småbruk å regne. En vinterdag som han drev med noe arbeid ute på tunet, kom det en del fremmedfolk forbi på ski. Jon kom dem i møte, for han likte å prate litt når anledningen bød seg. Praten gikk livlig. De ankomne var litt nysgjerrige også, og de var vel litt forundret over at det lå et gårdsbruk så langt inne på skauen. De stod og så utover Skjervevatnet, og det var ikke så godt å skille mellom land og vann. Så var det en i flokken som tok ordet og spurte hvor stor gården hans var. Jon rettet seg litt ekstra opp da spørsmålet kom, hevet røsten og svarte: «Ja, det er dissa smålappene her rundt husa da, men det er Blåmyra der nede som er godjordet mitt», sa han og pekte utover Skjervevatnet.
Storfisken som Jon Skjerva hogg i Skjervevatnet
Ragnvald Sogn forteller denne historien i bygdeboka for Nordre Oppdalen (2006):
I gamle dager var det nokså vanlig å ta fisk på jøstring (lystring). Dette skjedde i gangstiden om høsten når auren gikk opp bekker og elver for å gyte. Jon Skjerva hadde selvfølgelig jøsterutstyr tilgjengelig, og en sein høstkveld tok han seg ned til oset der Vesleelva renner ut i Skjervevatnet. Herfra og oppetter elva hadde han tenkt å prøve fiskelykka. Han fikk snart tent opp karbidlykta og kom seg fram til kanten av oset og sendte lysstråla ut over vatnet. Først søkte han litt nedover, siden litt oppover. Så gikk han noen forsiktige skritt videre. En måtte gå litt varsomt fram slik at fisken ikke ble skremt, men lyset som skinte ut i vannet nærmest stimulerte fisken til å stå stille.
Etter Jons forklaring fikk han plutselig se et uhyre av en kjempefisk med en spord som svakt rørte seg. Sporden var stor som et spadeblad. Fisken ellers minnet om en tømmerstokk i lysskinnet. Spent som ei stålfjær, med lykta i den eine handa og jøsteret høyt hevet i den andre, nærmet han seg udyret og gjorde klar for tidenes mesterhogg. Han la all sin kraft i og siktet seg inn på den grove nakken. Alt skjedde utrolig fort: Gaffelen på jøsteret boret seg godt fast i den enorme fiskenakken. Først stod fisken som lammet. Jon holdt godt i skaftet med begge hender. Så tok den svære sporden til å vibrere med enorm kraft og utover Skjervevatnet bar det med både fisk og mann! Jon slapp ikke taket, for denne fisken måtte han berge til lands. Ettersom Jon gladelig fortalte denne historien gang på gang med alle han kom i prat med, ble rundene der ute i oskanten flere og flere, før fisken utmattet endelig lot seg hale inn på land. Jon ble helt gjennomvåt etter denne ville ferden og måtte avbryte den videre jøstringen opp Vesleelva. Han hadde mer enn nok med å dra storfisken den bratte vegen opp til gards.
Lystring i Elvestubben ved Aklangen
Lystring eller «jøstring» som Hadelendingene sa, foregikk om høsten i elvene. Lysteren er et gaffellignende fiskeredskap med flere tinder av metall, utstyrt med mothaker og festet til et treskaft. Ole A. Lillemoen som hadde hytte ved Fuglesangen ved Aklangsoset, fortalte om flere fine fangster i kulpene oppover Elvestubben. Fisken gikk opp elva for å gyte, og jøsterfiskerne bevegde seg forsiktig oppover elva med karbidlamper som lyskilde. Fisken ble på et vis paralysert et øyeblikk av lyset, og da måtte fiskeren være rask, og spidde fisken med jøstergaffelen. Ole fortalte at den største fisken en av brødrene hans hadde tatt i Elvestubben veide 3 kilo. Jøstring er forbudt i dag.
Storfisken på Grøa
Ragnvald Sogn fortalte meg en fiskehistorie fra Grøa da jeg besøkte han i desember 2018. Han og broren var ute på Grøa og rodde. Borti Måsabekken drev Jonette Hvalsbråten og ei anna eldre dame og tok opp garn. Fiske var en viktig matauk før i tida. Plutselig hørte Ragnvald og broren hoiing og skriking fra damene. De rodde bortover, og da de kom nærme nok, så de at damene øste vann inn i båten! «Har dere øks», ropte de. Det hadde ikke kara med seg. Grunnen til at de trengte øks, var at de hadde fått en voldsomt diger ørret i garnet. De øste vann inn i båten for at fisken ikke skulle sjøldaue. Ved Sørtangen ble øks hentet, og fisken fikk et velrettet slag i skolten. Damene ordnet til middag til naboene, fisken var for stor for to. Til og med grosserer Frøen ble invitert. Det hadde blitt et lystig lag utover kvelden.
Revjua på Fattiggården
Eva Gaarder forteller om magesjau på Fattiggården: «På Skjerva lå det ei lita kjørehytte som gikk under navnet Fattiggården. Den tilhørte Gran almenning og hadde sengeplass til 10 personer. Fattiggården ble brukt av tømmerhuggere og karer som kjørte tømmer med hest til sagbruket. Karene bodde i kjørehytta hele uka, og arbeidet ute i all slags vær. I Fattiggården var det en svartovn, og ved den tørket de klærne sine etter en våt arbeidsdag. På svartovnen lagde de også maten sin. Noen stekte flesk, og andre varmet opp supper og andre retter som de hadde med seg hjemmefra. Det var ofte lang kø når karene skulle lage seg litt mat. Så var det en gang at magesjauen herjet i bygda, og det gikk ikke bedre enn at karene på Fattiggården ble ille plaget, en etter en. Til slutt var det bare to personer som var friske, og en av dem sa overlegent: «Det er bare de sprekeste kara som står i mot». Dette skulle han imidlertid ikke sagt, for det hadde seg slik at en av kara med mageonde ble mektig irritert. Han sneik seg ut og fant seletøyet til hestene og skava av litt bogringsskav fra bogringen. Bogringsskav var hestesvette og avfall fra hestekroppen. Det skulle ikke mye til av dette stoffet før magesjauen kom! Han fikk snart anledning til å lure stoffet opp i kaffekoppen til sprekingen, og var tilfreds med seg sjøl. Det hadde seg slik at sprekingen lå i køya over ham, og da natteroen senket seg over Fattiggården, fikk sprekingen et alvorlig illebefinnende av mageonde. Han rakk ikke ut av senga før sprutoppkasten kom, og traff synderen i underkøya»!
Godt fiske!
Gulbrand Rudsengen (1912 – 1988) forteller om storfiske på Skjerva i hytteboka:
Åbboren biter bra på kime. Du kan nesten ikke fiske. Har ikke bruk for all denna fisken. Hadde det vært fryser her, skulle jeg fisket den kanon-full på 2 dager og ei natt, men den kan gå ute i vatnet og eta seg stor og sterk. Da skal jeg fange en, setta på`n sæla og bruke`n til hest, så slipper jeg å ro båten!
Etter endt bespisning med påfølgende slukking av tørste struper, lettet vi anker for abborfiske på Sagbanken. Da vi kastet anker, var vi 37 båtlengder fra ei bjørk i nord, og 73 båtlengder fra ei furu i østlig retning. Nå var det vi sto ansikt til ansikt med alle storfiskeres drøm – Skjervas abborfamilie. Her stod den så tjukk som graut. Vi måtte bruke årene og måka unna noe ta`n så vi fikk agna uti! Det varte ikke lenge før båten nærmest var full, og vi lettet anker for kurs mot Steinodden.
Første pinsedag beit fisken så fryktelig at vi måtte gå langt opp i skogen når vi skulle agne. Ellers hadde fisken faktisk tatt marken i markboksen!
Jeg tok ei røye i dag på Vika-varpet som hadde mangelsjukdom. Hu var så bleik og blå under øynene. Hadde på enda ei. Men da jeg fikk a oppi vasshølet, fikk a se meg. Da forsvant svinet, gikk rett ned på bånn og bårra hue langt ned i gjørma.
Vi satt på ræva under ei furukrone. Etterpå vart jeg så hissig og rysjesugen at jeg dro ut på isen og tok opp 2 store røyer og en skomaker. Jeg fikk igjen trua på fisken og meg sjøl.
Gulbrand skriver i hytteboka si i 1964: «Onsdag tok Kolbjørn Tangen og jeg opp to nett som vi satte ut på Kværnstuen grunne. Vi fikk mange kilo fisk. Den største, som var en abbor, veide 1425 gram! Jeg har tatt abbor på 1200 gram, men denne har ikke jeg sett maken til her i Skjervevatnet i allfall».
15 kroner i bot
En gutt fikk 15 kroner i bot på Skjerva i 1918 fordi han buldra som en orrhana en kveld og skremte ei jente som bar posten!
Edvard som blinddreit på saga
Edvard Kvernstuen var en original og ungkar, forteller Magne Hvalsbråten. Edvardstangen, den lille odden i nordenden på Skjervevannet er oppkalt etter han. Edvard bodde der i ei lita hytte på 10-15 kvadrat. For å ikke tråkke igjennom isen, hadde Edvard merket en sikker vei over sundet bort til saga. Magne jobbet med Edvard på saga, der Edvard jobbet som sagfiler. Edvard ba ofte folk hjem til seg, men når det endelig kom besøk, var han alltid på vei ut. «Dere får unnskylde, men jeg må bort til a Betzy en tur». Magne til han at «nå får du holde deg heme, for nå skal vi ha en kaffedråpa». Ellers jobbet Edvard også på Sørtangen revegård hos Trygve Sogn.
Han Edvard fløy ofte på do. Kara på saga sa ofte at «nå blinddreit du, Edvard». «Ja jeg var ordntlig drittreng, Ænders», sa han. Egentlig tok Edvard seg noen småpauser på dass for å ha litt tid for seg sjøl.
Religiøs bærer på saga
Mikal Lien, Karl Holmen og Einar Rønningen var noen av bærerne på saga. Det var tungt arbeid, der tunge furubjelker skulle legges til tørk på sagtomta. De gikk med ei pute på skuldra for å beskytte seg noe. Alle arbeiderne gikk med busserull. De hadde vært hos Nielsens veveri på Gran og kjøpt seg busserull. Det fortelles at en av bærerne som het Bergersen var jøtt religiøs, så han stoppet rett som det var med stokken på aksla, plukket fram Bibelen og ga seg til å lese. Han trengte et gudsord under arbeidet. Kjell Morstad forteller at broren hans hadde blitt fristet. Religiøs som han var hogg han av seg det eine beinet for å gjøre bot!
Eva Gaarder forteller om hogst på Handklemoen:
«Sommeren 1941 dro min far og andre skogsarbeidere inn til Skjerva, der de ble fraktet med robåt ut til Handklemoen i Skiten (Skytten). Handklemoen er ei stor øy, og skogen på øya var hogstklar. Karene kom vel fram, og de satte igang med å lage en gapahuk hvor de skulle tilbringe nettene hele uka. Gapahuken bygde de inntil en stor stein som skulle fungere som ildsted. Taket på gapahuken var laget av bark som de flådde av grantrærne. Sengeleiet var av granbar og mose. Det var krigstider og dårlig med mat, men det var bra med fisk i Skiten på denne tida, for det meste abbor. Skogsarbeiderne fikk rasjon på boksemat og hvalspekk på grunn av tungt arbeid, og det kom godt med. Hvalspekket stekte de som flesk. Myggen var til stor plage om nettene, så karene krøp godt innunder vatt-teppene om natta. Redskapen de brukte under vedhogsten var øks og svans, og betalinga var 80 øre reiset. En mann kunne klare 10 reis om dagen».
Lang skolevei
I bygdeboka for Nordre Oppdalen skriver Marthe Opsahl om skoleveien fra Øståsen i 1930 årene:
«Jeg er født og oppvokst på småbruket Skjelbreia, nord for Skjerva. Skjelbreia ligger i Gran kommune, og jeg skulle egentlig gått på Romholt skole. På grunn av den lange skoleveien, fikk jeg lov til å begynne på skole i Lunner kommune, på den gamle Heierskolen i Nordre Oppdalen. Waaia, Sogn, Tangen, Kvernstua og Stokk på Skjerva, hadde også skolebarn. På den tida gikk vi bare på skolen annenhver dag, men det passet ikke sånn at jeg hadde noen å slå følge med på skoleveien. Sju år gammel, i 1935, hadde jeg min første skoledag. Det var ikke vei fra Skjelbreia, kun en sti rundt vannet som førte videre til Waaja, ca 1 kilometer lenger nord. Fra Skjelbreia til Heierskolen var det ca 6,5 kilometer, og jeg beregnet 2 timer til skolen. Vinterstid gikk jeg på ski over vannet. Var det fint skiføre, kom jeg for tidlig på skolen. Var det kladdeføre, kom jeg for seint. Far hadde laget fine ski med sukkertopp til meg, men det var ofte slitsomt å ta seg fram på all slags føre med parafinvoks som eneste skismøring. Jeg bekymret meg for hvordan jeg skulle finne fram dersom jeg falt og slo istykker parafinlampen. Til tider var det også mye elg i området. En gang telte jeg 17 stykker på jordet.
Det var med lettelse jeg nådde Kjørstua. Derfra var det vei, hester og folk som skulle til skogs for å hente vinterved. Kjørstua var hvilested for hestene og karene kunne kjøpe kaffe til nisten sin. Veien gikk videre til Koperud. Derfra kjørte jeg Koperudsjordet, fortsatte til Stubne og gikk gjennom Heiermarka til skolen. På den tida var det ofte kalde vintre, og jeg kan huske at gradestokken viste minus 42 på Kjørstua. Mange ganger var jeg sliten, våt og kald. Jeg hadde forholdsvis bra klær, men støvlene var ikke fóret og var ofte stive av frost. Høst og vår var verst, spesielt når isen var så dårlig at jeg ikke kunne ferdes på den. Jeg hadde ski og gikk utenom råk, men det kunne være vanskelig å komme av isen hvis den hadde løsnet fra land. En dag jeg var på vei hjem fra skolen, fikk jeg se et stort hull i isen. Far og Svarten hadde gått gjennom isen tre ganger da de var på vei hjem fra tømmerkjøring. Heldigvis hadde det gått bra. Når isen ikke var farbar lenger, måtte jeg benytte stien rundt vannet igjen. Jeg gledet meg til vannet ble isfritt, for da kunne jeg bruke båt. Iblant var det sterk vind, men jeg var så vant til å ro at vinden ikke var noe problem. De to siste årene fikk vi ny skole, Nordre Oppdalen skole, og da ble skoleveien heldigvis noe kortere».
Årstidene på Skjerva
Utdrag fra hyttebøkene til Gulbrand Rudsengen:
Våren:
«Jeg skriver og draumer om vår, sønnavind, bekkesjå, lukt – eim av grov, råtten snø! Måltrost og orrhanaspill. Eim av bar bakke, furunål, abborblad, røye, kaffi dr. Solsteik, brone ansikter. Ferdig med kuldegrader, snømåking, vinter og elendighet. Nytt håp, gode inntrykk av liv og rørelse igjen uten elendigheta».
Sommeren:
«Da jeg så ut gjennom vinduet ved 6 tida i dag tidlig, måtte jeg snu meg rundt og se ut igjen. Et merkelig fenomen åbenbarte seg for mine øgon: Det var klarvær! Jeg så det sjølv, skjønner du».
Vinteren:
«Sommernatta er lang, men vinternatta er enda lengre og kaldere – fysjom»!
Høsten:
«Det er høsten. En kommer ikke fra det, dessverre. Men fager er lien! Fargene er djupe og beroligende for nervene. Snart kommer snøen og gjemmer det hele, og du begynner å lengte etter å oppleve dette på nytt. Sånn er livet, et pust i sivet».
Kunstmaler Erling Merton (1898 – 1967)
Skrevet av Ole Gulbrand Rudsengen
Ernst Aschenbach
Kunstmaleren Ernst Aschenbach (1872 – 1954) ble født i Røyken ved Drammen. Han var sønn av Carl Johan Christoff Aschenbach og Nikoline Rikke Ellingsen. Ernst og kona Magdalena Marie flyttet til Lunner i 1904. Aschenbach regnet seg sjøl som Hadelending god som noen etter over 50 år på Lunner. Familien bodde i et hus ovenfor Lunner stasjon som fortsatt eksisterer i dag. De kjøpte hytte ved Skjerva i 1919.
Ernst viste tidlig kunsteriske evner og han virket i en tid der Norge fostret en rekke av våre største kunstnere. Aschenbach var en kunstner innen den realistiske skole, og det fortelles at han ikke hadde mye til overs for moderne «ismer» som funksjonalisme, kubisme eller surrealisme i kunsten. Han brydde seg heller ikke om non-figurativ kunst. Aschenbach var selvlært og malte hovedsakelig landskaper, mange av dem fra Hadeland.
Det var en blid og forsonlig tone som kjennetegnet hans realistiske kunst. Han var opptatt av lys og lysets effekt i landskapsmaleriene. Aschenbach malte solfylte landskaper med skog og gyllent korn, vindslitte og gamle bygninger og stemninger ved åser og vann inne på skogen og i fjellet. Denne inspirasjonen hadde sitt utspring i at Aschenbach var en naturelsker og ønsket at kunsten hans skulle være i pakt med naturen.
Aschenbach malte en rekke gårdstun og landskapsbilder fra Hadeland. Både han og sønnen Erling Merton malte også bilder til hyttenaboer på Skjerva og andre private oppdrag i vårt distrikt. Aschebach hadde også en stor kundekrets i Sverige.
Det fortelles at Aschenbach var en stillfarende mann som kunne virke noe tilbakeholden. Han beskrives som en beskjeden mann som trivdes best hjemme eller på hytta på Skjerva. I følge avisen Hadeland fra 1954 «var det en lys, varm og solfylt tone over hjemmet hvor freden og gleden holdt hus i alle år».
Erling Merton
Sønnen Erling tok kunstnernavnet Merton i 1917. Lunner kommune mottok i 1973 fra familien en samling av Mertons bilder, 19 malerier og 33 silketrykk. De henger i rådhuset på Roa. Erling Merton overtok hytta etter foreldrene, og tilbragte mange somre på Øståsen. Merton sa at «den blå time på Skjerva bare kan sammenliknes med den samme i Paris». Den spesielle belysningen rundt Skjervevatnet mente han skyltes den vide horisonten, mer lik et fjellvanns. Erling Merton vokste opp i Lunner, og hadde hele livet et nært forhold til Hadeland, hvor han også hentet mange av motivene sine fra.
Både Merton og faren Aschenbach malte gjerne bilder til hyttenaboer og venner på Skjerva. Ofte som gave. Det fortelles at Merton, som sin far, kunne oppfattes som stillferdig, ordnapp og beskjeden. Når man først ble kjent med han, var han en imøtekommende og hyggelig mann.
Tekst fra snl.no:
Erling Merton er norsk maler og grafiker. Han var elev av Christian Krohg og Halfdan Strøm ved Statens kunstakademi 1918–1920. Han mottok også undervisning av Pola Gauguin, som drev privat malerskole i Kristiania 1917–1924. På sine reiser til Dresden og Paris studerte han både den eldre kunsten og den nyere europeiske. Med sober, litt kjølig holdning malte han landskaper, ofte i en blågrå fargeskala, og interiører med og uten figur, bypartier og stilleben.
Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo eier Oldemors kjole (1930), Tulipaner (1953), Italiensk landskap med akvedukt (1933), Stilleben(1933) og Fjellknaus (1964). I senere år arbeidet han med serigrafi(silketrykk) og ble en pioner på dette området.
Tekst fra Norsk kunstnerleksikon:
Merton fikk en solid utdannelse hos Chr. Krohg og Halfdan Strøm. Senere ble det opphold i Dresden og Paris med grundige studier av eldre og nyere kunst. Hans tidlige maleri vist på utstillinger sist i 20-årene, viser en sober materialbehandling og en disiplinert holdning til form og komposisjon. Koloritten er diskret, dempet og kjølig med blå-grått som det mest fremtredende. Motivkretsen er begrenset til enkle, intime naturinntrykk og oppstillinger. Alt i alt er dette trekk som kom til å prege hele Mertons produksjon. Utover i 30-årene fikk de stofflige kvaliteter stor betydning for ham. Han arbeidet med omhu og utpreget sans for en velavstemt stoffbehandling. I Oldemors kjole(1930, Nasjonalgalleriet, Oslo) er hele billedflaten bygd opp av korte, parallelle, horisontale strøk som gir den en vibrerende myk stofflighet lik et gammelt gobelin. Fargen er satt på i brutte, dempede toner som står nær hverandre, gråblått, grågrønt, gråoker og grårosa. Her er ingen kontraster, de utsøkte fargene er vevd sammen i et koloristisk hele, der skjønnhetsverdiene syns viktigere enn uttrykksverdiene.
Merton rendyrket denne strøkteknikken på en måte som kan minne om pointillismen. Hos Merton ble den et abstrakt stofflig mønster på overflaten. Hans landskaper fra denne tid er sett på samme måte, enten motivene er innlands- eller kystnatur eller fra Frankrike. Det er den absolutte stillhet og orden som rår. Vekten er lagt på komposisjonen, ikke på karakteriseringen og skildringen av naturen. Det er i de intime stilleben kunstneren når lengst, her er størst samsvar mellom teknikk og form. Innenfor en helhetstone, med forkjærlighet for grått, ordner han elementene i en klar, enkel komposisjon. Mot slutten av 30-årene merkes en interesse for en mer konstruktiv billedbygging, og utover i 40-årene arbeidet han seg gradvis vekk fra den tidligere strøkteknikk mot større, noe friere strøk som karakteriserer plan og struktur i motivet. Det er også tilløp til flategeometri.
Omkring 1950 lærte Merton serigrafiteknikken å kjenne av den amerikanske kunstner Edward Landon som da var i Norge. Merton ble en av pionerene innenfor denne grafikkgren og en av de få som arbeidet med den i større utstrekning. Den tiltalte hans krav til det sobre håndverk, samtidig som den også satte krav til en enkel og presis form, i slekt med det uttrykk han allerede søkte i maleriet. Merton fant fram til en korrespondanse mellom uttrykksform og midler.
Motivene var de samme som i maleriene, små gløtt av landskap gjennom vinduer, blomster i krukker, mugger, noen høstblader, sjøbuer og også en del bymotiver fra Italia og Spania. Synsbildet ble forenklet og stilisert til hele unyanserte fargeflater som møtes med skarpe grenser og gir lys- og skyggevirkninger. Fargene er som i maleriet brutte og dempede.
Utviklingen av serigrafiet kom til å virke inn på hans malerier utover i 50-årene. Den saklige innstilling til motivet, den asketiske, avstemte koloritten, det solide håndverket var stadig fremtredende trekk. Men flaten fikk større egenverdi, grenser og detaljer ble skarpe og gav en slags stilisert lys-skyggevirkning. Tulipaner (1953, Nasjonalgalleriet) og Gul båt (1953) er karakteristiske arbeider. I landskapsbildene fra de senere år legger en merke til en friskere, noe rikere fargeholdning og en luftigere behandling enn i det eldre, til dels tett oppmurte maleri. I Mertons dekorative arbeider ligger teknikk og form nær opp til staffelimaleriet. Motivene, bybilder, figurgrupper, kystmotiv og båter, er analysert som lys- og skyggepartier og forenklet til flater. Koloritten er enkel, med få, samstemte farger. Det kan være en sandgul heltone som i de tidlige arbeider i Moss og Fredrikstad eller varme og kalde farger kan være holdt i samme lyse valør som i Den norske Creditbanks dekorasjon fra 1956. På den måten mildnes og holdes de tildels harde geometriske flater sammen.
Mertonhytta ved Skjerva. Malt av Ernst Aschenbach, 1931. Eier: Hadeland folkemuseum. Utsikt fra Mertonhytta. Malt av Ernst Aschenbach. Oljemaleri på huntonittplate. Eier: Hadeland folkemuseum. 
Erling Merton arbeider på Skjerva ca. 1960. Foto utlånt av Gro Mette Wang 
Erling Merton på Skjerva, 1965. Foto: Borghild Gjerdingen. Eier: Hadeland folkemuseum Til venstre: Ernst Aschenbach (Erling Mertons far) og stasjonsmester C. Gulbrandsen fra Roa, ca. 1940 . Foto: Ludvig Opsahl / Hadeland folkemuseum. 
Erling Merton 1961. Malt vestover fra Mertonhytta. Bildet er utlånt av Eva Raastad 
Erling Merton – «Skjervavatn, Roa». 1966. Olje på plate, 30×40
Isvett
Kilde: Norges jeger- og fiskeforbund
Isvettreglene
1. Ha respekt for isen
2. Ikke gå ut på isen uten svømmeferdigheter
3. Ta med deg skikkelig og tilstrekkelig sikkerhetsutstyr
4. Gå flere i følge. Er dere mange, gå litt spredd.
5. Hold deg på sikker is
6. Vær spesielt oppmerksom på snødekket is og årstidsendringer
7. Bruk alle sansene, lytt etter lyder i isen
8. Hvis du går igjennom isen, ikke få panikk.
9. Hvis andre går gjennom isen, hold avstand.
Kunnskap om isen
Det aller viktigste utstyret er noe å undersøke isen med. Isstaver går gjennom fem centimeter stålis med ett slag. Stavene kan være vanskelige å få tak i, men da kan for eksempel en øks gjøre samme nytten. Uansett må man sjekke isens tykkelse før man legger utpå.
Flere typer is
Det finnes forskjellige typer is – blant annet stålis, snøblandet is og stavis. 10 cm is er trygg is, bortsett fra stavis. Er isen gråhvit og porøs, må den være minst 20 cm tykk. Stålisen er sterkest, mens stavisen er svakest og meget skummel. Stavis forekommer på våren før isen forsvinner. Den kan være tykk, men likevel meget usikker.
Det er vanskelig å vurdere isforholdene, spesielt når det er snø på isen og det blir vanskelig å lese isforholdene. Er man usikker, så gå sakte frem og bor mange hull. Da vil man også bli godt kjent på vannet.
Nyttig utstyr:
Øks/isstaver: Med en øks eller isstaver kan du sjekke isens tykkelse.
Bor: Når du skal isfiske er du nødt til å ha med et isbor for å borre hullene du skal fiske i. Boret kan også brukes til å sjekke hvor tykk isen er.
Flytedress/vest: Med flytedress eller redningsvest holder du deg flytende. Det gjør det også enklere å komme opp på isen.
Ispigger: Ispigger er to «spikre» som er festet til hvert sitt håndtak som du har rundt halsen. Disse er festet med en tråd, som fungerer fint som et halskjede. Skulle du ramle gjennom isen, er de enkle å få tak i. Ispiggene bruker du til å klatre opp på isen igjen ved å ta en pigg i hver hånd og dra deg oppover. Beina fungerer også som et godt hjelpemiddel her.
Tau: Tau er smart å ha med – spesielt om du tar turen alene. Fisker du sammen med andre kan alle sammen binde seg fast i det samme tauet. Da er det ikke så vanskelig å dra opp vedkommende om noen skulle være uheldig og ramle uti.
Brodder: Med brodder unngår du å falle på isen. Piggene på broddene må værer kraftige og skarpe så de fester seg godt i isen.
Unngå mørke flekker
Mørke flekker på isen bør man helst gå rundt. De kan være litt skumle, spesielt på grunne plasser hvor det er myrbunn. Der kan det oppstå myrgass, som gjøre at isen nesten aldri blir sikker å gå på.
Ved siv kan isen til tider være litt usikker. Spesielt når sola har begynt å ta litt ekstra utover våren. Men her er det som regel meget grunt, så man blir stort sett bare bløt på bena. Ved inn- og utløp bør man alltid være meget forsiktig, og helst to til tre personer hvis man er på ukjent vann. Det å gå gjennom isen der det er strømmende vann, kan være livsfarlig.
Branntårnet på Skjerveknatten
Skrevet av Norsk Skogbruksmuseum og Ole Gulbrand Rudsengen
Skjerveknatten skogbrannvaktstasjon i Gran på Hadeland (Oppland). Dette anlegget lå ved Våjevann, cirka 670 meter over havet. Brannvaktstasjonen ble bygd i 1933 med midler fra forsikringsselskapet Skogbrand. Det var imidlertid Gran Almenning som eide og drev stasjonen. Seinere bygde sivilforsvaret ei hytte på Skjerveknatten. Det er denne hytta turgåere har sett restene av de siste tiårene og har trodd at var det gamle branntårnet. Sivilforsvarets hytte raste sammen utpå 2010-tallet en gang.
Tårnet ble reist som en åpen stolpekonstruksjon med noenlunde kvadratisk grunnplan og en bratt, pyramidal form. Posisjonene mellom hjørnestolpene ble avstivet med krysslagte stokker i tre plan på alle fire sider. Adkomsten til utkikkshytta skjedde med stiger via et par mellomliggende platåer. Hytta var en bordkledd bindingsverkskonstruksjon med tettstilte vinduer i alle himmelretninger, og med saltak. Konstruksjonen var sikret mot kastevind ved hjelp av vaierbarduner i alle fire hjørner. Tårnet lå på en bergnabb med et og annet grantre nedenfor.
Magne Hvalsbråten forteller om branntårnet på Skjerveknatten (april 2019).
Der oppe har jeg liggi mange netter, forteller Magne. Far satt brannvakt der fra 1947 – 1949. Tårnet ble skutt ned (med dynamitt) rundt 1960, for almenningen ble redde for at det skulle rase ned og at det skulle skje ulykker med folk som gikk oppi det. Tårnet var drøyt 20 meter høyt fra bakken og opp til taket på tårnet. Det hadde tre etasjer med trapper i mellom. I den øverste etasjen var det ei enkel hytte, der brannvakta bodde og overnattet. Det ble lagt telefonlinje fra Breidtjernet og opp til tårnet på Skjerveknatten.
Å sitte i tårnet når det var tordenvær, var noe fæle greier, forteller Magne. Det spraka og freste fra lynavlederen som stod på tårntaket. Far satt der en kveld i 1947 og åt mat. Da kom det en smell så jøtt høg at han datt rett på ryggkulen på gulvet. Heldigvis så hadde han stengt golvluka, ellers hadde han døtti ned.
Ragnvald Sogn forteller at motstandsbevegelsen hadde plottevakter i branntårnet under krigen. Trygve Sogn var sjef for 5-6 mann som observerte flytrafikken mot Oslo og rapporterte om forskjellige flytyper tyskerne brukte.
