Gårder og plasser

Rydningsplass fra 1600-tallet. Gården er nevnt som rydningsplass i 1657. Skjerva gård ble kjøpt av von Krogh på slutten av 1700 tallet. Et snaut tiår senere ble det solgt til brukseier Mathiesen. I folketellingen fra 1885 er en Hans Pedersen oppført som eier. Trolig er det han som senere tok etternavnet Skjerva. Hans var gift, men barnløs. Gården ble overtatt av en slektning, Jon Bjørgepålsrud fra Gran. Under Jons tid ble det solgt flere hyttetomter, blant annet til Ernst Aschenbach (Mertonhytta) og Fiskehytta.

Mikal Stokk kjøpte eiendommen i 1937 av John Fredriksen Skjerva. Fredriksen overtok i sin tid gården etter sin pleiefar Hans Pedersen Skjerva i 1895. Hans Pedersen kjøpte (muligens) gården fra Haaken Mathiesen.

Gamlestua på Skjerva gård ble satt opp ca. 1850, uthuset i 1909. Våningshuset og stabburet er fra 1959. I 1967 var det 1 hest, 4 kuer og 3 griser på gården. Eier på denne tiden var Johannes Mikalsøn Stokk. I 1981 ble det oppgitt at gården fortsatt dyrket korn.

Jon Skjerva (1866 – 1937)
av Ragnvald Sogn

Når historien om stedet Skjerva skal skrives, kommer man ikke utenom småbrukeren Jon Skjerva. Han kom fra Bjørgepaulsrud i Gran. Han giftet seg med Martha Stubne og overtok gården. Jon tok derfor etternavnet Skjerva etter småbruket. Man kan kalle Jon en arbeidets mann. På småbruket Skjerva var det nok å henge fingrene i. For å livberge seg, måtte det opparbeides nye åkerlapper. Det var masse stein i jorda og denne måtte fjernes. De store steinrøysene som ligger rundt omkring vitner om mye slit. Ved siden av dette, måtte det bygges nye hus og repareres på de eldste. Inntektene var det så som så med. Som attåtnæring drev Jon en utstrakt skyssvirksomhet. Med hest og kjerre om sommeren, og med hest og slede om vinteren, sørget Jon for at «feriefolket» kom frem til hyttene sine på Skjerva. Han var fast kjørekar for Frøen-familien og de som bodde på Tjærehytta.

I forbindelse med driften av revefarmen til Trygve Sogn på Sørtangen, hadde han uttallelige turer med revemat og nødvendig utstyr til familien Sogn. På denne tiden sluttet bilveien på Koperud og all transport videre foregikk med hest.

Jon var en mann en kunne stole på. Han kom bestandig til avtalt tid. Etter manges mening var han for snill med prisingen av turene, men av og til var han litt «lur» av seg. En gang han kjørte pargas til Frøen og gjennom Tangesundet, ble han spurt: «Hva skal du ha for skyssen»? Jon svarte: «Du kan betale det du synes skyssen er verdt». Harald Frøen spurte om han var fornøyd med to kroner. «Jeg hadde nå tenkt meg fem», svarte Jon. Han fikk naturligvis det. Prisen for transport var dermed satt for flere år framover.

Alle likte Jon Skjerva, og det er mange historier om han. Jon likte å skryte og legge på litt her og der, men dette var i uskyldighetens tegn. Han fortalte ofte om fisketurer på Skjervevatnet. Han fikk riktignok ikke opp den store fisken som dro båten bortover vannet. Det var riktignok store ørreter i Skjerva på den tiden, men å dra en båt er litt vel drøyt. Jon påsto imidlertid at historien var sann, og mange lot som om de trodde han.
En gang om våren kom han over et jorde på 20 mål han hadde glemt å slå. Om vinteren moret han seg over historien om den store havreåkeren sin. Når han kom kjørende nedover fra den berømte Skjervesvingen og fikk vannet i øyesyn, kunne han opplyse: «De den store havreåkeren min»

Jon Skjerva var en skøyer og likte å legge på litt når han snakket med folk. Jordene som han dyrket lå rundt husene og ned mot vannet. Det var som et småbruk å regne. En vinterdag som han drev med noe arbeid ute på tunet, kom det en del fremmedfolk forbi på ski. Jon kom dem i møte, for han likte å prate litt når anledningen bød seg. Praten gikk livlig. De ankomne var litt nysgjerrige også, og de var vel litt forundret over at det lå et gårdsbruk så langt inne på skauen. De stod og så utover Skjervevatnet, og det var ikke så godt å skille mellom land og vann. Så var det en i flokken som tok ordet og spurte hvor stor gården hans var. Jon rettet seg litt ekstra opp da spørsmålet kom, hevet røsten og svarte: «Ja, det er dissa smålappene her rundt husa da, men det er Blåmyra der nede som er godjordet mitt», sa han og pekte utover Skjervevatnet.
Måten å være på gjorde Jon kjent og aktet av mange. Han kjente alle, og alle kjente han. Han skapte liv på et fredelig Skjerva.


>> Tilbake