Det er et privilegium å få gå ut i skogen for å se etter gode løypetraséer. Samtidig er det spenning i forhold til om terrenget spiller på lag med oss. Senvinteren 2019 ble en travel tid for initiativtakerne til det som senere skulle bli Skjerva løypelag.
I alt ble det gjennomført åtte befaringer i tidrommet 23. februar til 27. mars 2019. Målsettingene for disse befaringene var flere:
- finne en skiløype om Skjerva som kan knyttes til det eksisterende løypenettet på Øståsen, nærmere bestemt til Brovoll i sør og Lygnatraséen i nord
- finne traséer som i størst mulig grad fulgte eksisterende skogsveger, tømmerveger og stier, slik at inngrepene ved en ny skiløype ville bli minst mulig
- finne traséer som i størst mulig grad kunne benyttes av skiløpere med moderate skiferdigheter, det vil si at man burde unngå altfor krevende terreng
De første befaringene førte egentlig bare til et behov for nye befaringer. De som var ute fant deler som kunne fungere, men like ofte parseller som ikke kunne brukes i det hele tatt. I mellomtiden ble det brukt tid på å studere kart, før man la ut på en ny tur. I en privat chattegruppe på Messenger havnet det et vell av kartutsnitt med teorier om hvor traséene kunne gå.
Mobiltelefonen var helt uunnværlig. Under disse befaringene ble det tatt rundt tre hundre fotos, hvor stedsinformasjon også var inkludert. Denne stedsinformasjonen kunne senere hentes ut på Google My Maps. Bildene og sporloggene dannet til sammen utgangspunktet for de første løypekartene.
Det var noe diskusjon innledningsvis om man skulle bruke truger eller ski under befaringene. Turene viste tydelig at truger var det overlegent beste alternativet, særlig når man skal ferdes der det er tilgrodd.
På høydedraget mellom Ensrudputten og Lisputten 27. februar 2019. Med på denne befaringen var Ole Gulbrand Rudsengen, Paul Arne M. Opsahl og Bjørnar Rudsengen
Langs gamle Skjervavegen mot Fløyta 27. mars 2019. Med på denne befaringen var Ole Gulbrand Rudsengen og Bjørnar Rudsengen
Nesten for godt til å være sant
Noen ganger kan man gå med følelsen av å ha skikkelig flaks. Trugeturen fra Brovoll var egentlig ment å skulle gå langs en annen trasé som initiativtakerne hadde sett seg ut på forhånd. Ole Gulbrand hadde i forbifarten nevnt en sti/veg som han hadde jogget mellom Avalsjøen og Brovoll, og at denne ruta var ganske «snill med høydemeterne». Denne ble broder Bjørnar litt nysgjerrig på, og tok trugene fatt.
Underveis gikk han med en følelse av at dette umulig kan holde seg så lovende hele vegen, og at om et lite øyeblikk ville vi ende opp i ei bratt ur eller noe annet som ville gjøre en løypetrasé helt umulig.
Traséen fulgte en hylle i det skrå terrenget, og den falt så sakte nedover at det virket som terrenget var nesten flatt.
Hylla var like fin den, hele vegen ned til Avalsjøen. Den eneste lille kneika som dukket opp var de siste hundre meterne ned til Avalsjøvegen. På vegen tilbake ble mobiltelefonens GPS satt i beredskap, og sporloggen bekreftet det som allerede var kjent: Dette var nesten for godt til å være sant!